I første innlegg skriver vi at det er så mye vi ikke vet, og at alt er så vanskelig å finne ut av. Så bruker vi to innlegg på alt vi vet. Og det vil være ganske naturlig at leserne tenker at vi vet ganske mye. Så hva er det vi lurer på da?
Jeg tror vi først og fremst lurer på om vi kvalifiserer til å få lov å gjennomgå behandling. Det er nå dette begynner å bli litt personlig. Vi har lest på kravene som stilles. Vi må godkjennes både medisink og psykososialt av lege. Den biten gruer vi oss til. Noen skal vurdere om vi kan bli gode foreldre, om vi kvalifiserer. Folk som ikke kjenner oss skal ut fra vår fortid bestemme om vi er i stand til å gjennomgå behandling, graviditet, fødsel og om vi så er i stand til å gi et barn et godt liv.
Jeg har mi historie og fortid, Ia har si. Vi er ikke perfekte, og det er ting i fortida som vi er redd skal gjøre at noen skal komme og si at vi ikke er gode nok i dag. På skjemaet man skal fylle ut til klinikkene før behandlingsoppstart vil de vite om både nåværende og tidligere sykdommer og medisinering. De spør om du har jobb og i hvor stor stilling.
Det er nok jeg som er mest redd for at jeg ikke er god nok for systemet. Jeg var psykisk syk i flere år. Psykiske plager har vage diagnosekriterier, og derfor er det en tendens til at man ender opp med flere diagnoser. Og mange medisiner. Jeg er på nedtrapping på den siste medisinen og håper å være medisinfri til sommeren. Og jeg er diagnosefri. Men hva hjelper det når man blir spurt om tidligere diagnoser og medisiner? Og jeg er redd de vil kreve journaler og uttalelser fra fastlege og behandlende leger. Det offentlige vil det helt sikkert, det er de ganske tydelige på på sine nettsider. Mulig jeg har litt mer sjans hos de private. Og kanskje enda mer sjans i utlandet.
Jeg har en bachelor og er i 50 % fast jobb. Så er jeg uføretrygdet i resten av stillingen. Jeg føler jeg har god nok økonomi og at jeg er i stand til å ta vare på et barn. Jeg har de siste tre årene etter at jeg var ferdig utdanna ikke hatt en eneste sykemelding, så jeg føler meg ikke på noen måte syk. Men jeg er redd de som tilbyr behandling ser mer på at det har vært noe der enn hvordan jeg faktisk klarer meg i dag.
Tenk om vi ikke trengte hjelp for å få barn. Tenk om vi kunne lage det barnet selv, en fin blanding av min kjære Ia og meg. Å, det ville blitt et fint barn. Tenk om vi slapp alle reglene, alle vurderingene og undersøkelsene, alt styret, reisinga. Det kjennes nok litt urettferdig. Samtidig vet jeg at det stilles samme krav til oss som til heterofile par som ikke kan få barn på naturlig måte.
Så, hvor skal vi starte? Vel, foreløpig kan vi vel bare undersøke. Vi fyller ikke kravet om å leve i et ekteskapslignenede forhold. Vi er ikke gift, og har ikke vært samboere med felles adresse i mer enn to år. Så foreløpig kan vi ikke få behandling i Norge. Men vi har snakka om å gifte oss, ikke for å kunne få barn, men fordi vi ønsker å leve sammen resten av livet. Men så. Vi må vel ringe litt rundt til klinikker, høre hva kravene er, om vi kvalifiserer. Vi må kanskje finlese litt på hva Universitetssykehuset i Oslo skriver. Vi kan ta en prat med fastlegen som eventuelt måtte henvist oss til offentlig behandling. Og vi må spare.
Det kan bli mange nedturer og skuffelser. Vi kan møte mange mennesker som ser ordene på papiret heller enn menneskene som ønsker seg barn. Vi kan nok mange ganger komme til å synes det er vanskelig og urettferdig. Men vi må bare prøve. Dette barnet er veldig, veldig ønsket!
