Holder vi i en "psykososial vurdering"?

I første innlegg skriver vi at det er så mye vi ikke vet, og at alt er så vanskelig å finne ut av. Så bruker vi to innlegg på alt vi vet. Og det vil være ganske naturlig at leserne tenker at vi vet ganske mye. Så hva er det vi lurer på da?

Jeg tror vi først og fremst lurer på om vi kvalifiserer til å få lov å gjennomgå behandling. Det er nå dette begynner å bli litt personlig. Vi har lest på kravene som stilles. Vi må godkjennes både medisink og psykososialt av lege. Den biten gruer vi oss til. Noen skal vurdere om vi kan bli gode foreldre, om vi kvalifiserer. Folk som ikke kjenner oss skal ut fra vår fortid bestemme om vi er i stand til å gjennomgå behandling, graviditet, fødsel og om vi så er i stand til å gi et barn et godt liv.

Jeg har mi historie og fortid, Ia har si. Vi er ikke perfekte, og det er ting i fortida som vi er redd skal gjøre at noen skal komme og si at vi ikke er gode nok i dag. På skjemaet man skal fylle ut til klinikkene før behandlingsoppstart vil de vite om både nåværende og tidligere sykdommer og medisinering. De spør om du har jobb og i hvor stor stilling.

Det er nok jeg som er mest redd for at jeg ikke er god nok for systemet. Jeg var psykisk syk i flere år. Psykiske plager har vage diagnosekriterier, og derfor er det en tendens til at man ender opp med flere diagnoser. Og mange medisiner. Jeg er på nedtrapping på den siste medisinen og håper å være medisinfri til sommeren. Og jeg er diagnosefri. Men hva hjelper det når man blir spurt om tidligere diagnoser og medisiner? Og jeg er redd de vil kreve journaler og uttalelser fra fastlege og behandlende leger. Det offentlige vil det helt sikkert, det er de ganske tydelige på på sine nettsider. Mulig jeg har litt mer sjans hos de private. Og kanskje enda mer sjans i utlandet.

Jeg har en bachelor og er i 50 % fast jobb. Så er jeg uføretrygdet i resten av stillingen. Jeg føler jeg har god nok økonomi og at jeg er i stand til å ta vare på et barn. Jeg har de siste tre årene etter at jeg var ferdig utdanna ikke hatt en eneste sykemelding, så jeg føler meg ikke på noen måte syk. Men jeg er redd de som tilbyr behandling ser mer på at det har vært noe der enn hvordan jeg faktisk klarer meg i dag.

Tenk om vi ikke trengte hjelp for å få barn. Tenk om vi kunne lage det barnet selv, en fin blanding av min kjære Ia og meg. Å, det ville blitt et fint barn. Tenk om vi slapp alle reglene, alle vurderingene og undersøkelsene, alt styret, reisinga. Det kjennes nok litt urettferdig. Samtidig vet jeg at det stilles samme krav til oss som til heterofile par som ikke kan få barn på naturlig måte.

Så, hvor skal vi starte? Vel, foreløpig kan vi vel bare undersøke. Vi fyller ikke kravet om å leve i et ekteskapslignenede forhold. Vi er ikke gift, og har ikke vært samboere med felles adresse i mer enn to år. Så foreløpig kan vi ikke få behandling i Norge. Men vi har snakka om å gifte oss, ikke for å kunne få barn, men fordi vi ønsker å leve sammen resten av livet. Men så. Vi må vel ringe litt rundt til klinikker, høre hva kravene er, om vi kvalifiserer. Vi må kanskje finlese litt på hva Universitetssykehuset i Oslo skriver. Vi kan ta en prat med fastlegen som eventuelt måtte henvist oss til offentlig behandling. Og vi må spare.

Det kan bli mange nedturer og skuffelser. Vi kan møte mange mennesker som ser ordene på papiret heller enn menneskene som ønsker seg barn. Vi kan nok mange ganger komme til å synes det er vanskelig og urettferdig. Men vi må bare prøve. Dette barnet er veldig, veldig ønsket!

Fertilitetsklinikker i Norge og priser

Googlinga fortsetter...

Vi her funnet ei side som lister opp alle fertilitetsklinikker i Norge. Og det har vært ganske interessant å lese og sammenligne. Det er 12 klinikker til sammen, men noen av dem tilbyr ikke behandling av lesbiske fordi de ikke har tilgang på donorsæd. Så langt har jeg funnet ut at disse klinikkene tilbyr behandling til lesbiske:

• Oslo universitetssykehus (offentlig)
• Medicus, som har avdelinger i Trondheim og Oslo (privat)
• IVF-klinikken i Oslo (privat)
• Klinikk Hausken, som har avdelinger i Stavanger, Bergen og Haugesund (privat)
• Spiren fertilitetsklinikk i Trondheim (privat)

Offentlige fertilitetsklinikker

Det finnes norske sædbanker i Oslo og Haugesund. I forrige innlegg skrev jeg at sykehuset i Haugesund tilbyr behandling med donorsæd, men på sidene deres sier de at de for tida ikke har mulighet til dette, men at de tilbyr det i perioder. Universitetssykehuset i Oslo skriver at man med dagens pågang og tilgang på sæd må regne med ventetid på 10 måneder etter at man er godkjent for behandling og har hatt startsamtale. Men de skriver at tilgangen på sæd varierer mye, så det høres ut som om ventetiden kan være lengre enn dette også.

Det positive med offentlig behandling er at man bare betaler 1500 kroner per forsøk, og man kan få så mange forsøk man trenger. I tillegg betaler man for legetimer og undersøkelser. Men samtidig, når jeg leser inntakskravene deres er jeg usikker på om vi ville blitt godkjent for behandling... Jeg får komme tilbake til det.

Private fertilitetsklinikker

Disse får sæd fra sædbanker i utlandet, og har derfor ingen eller kort ventetid. Det er jo veldig positivt. Men det koster ganske mye mer. Selve inseminasjonen (å få satt inn sæd) koster ca 7500-9500 per behandling. I tilegg må man betale for en startsamtale. Prisen for den varierer veldig fra ca 700 til over 2000, så jeg er litt usikker på om innholdet i denne samtalen er det samme alle steder. Så må man evt betale ekstra for ultralyd og andre undersøkelser i forbindelse med inseminasjonen. Hos flere klinikker kan man kjøpe pakker med tre behandlinger til prisen av ca to behandlinger, men da betaler man den prisen selv om man skulle bli gravid på første forsøk.

Den andre store utgiften er at man må kjøpe sæd og få den fraktet til Norge. Prisene varierer veldig etter hvilken kvalitet man vil ha på sæden, men det ser ut som man må regne med ca 4000 per strå med sæd. Noen klinikker sier man treger ett strå per behandling, mens andre anbefaler to.

Det vanligste er at lesbiske behandles med inseminasjon, altså at sæd settes inn i kvinnen når hun har eggløsning. Noen av de private klinikkene ser ut som de anbefaler å gå rett på prøverørsbehandling, fordi dette gir større sansynlighet for graviditet. Men da må man betale over 30 000 per behandling, pluss prisen for sæd selvfølgelig.

Puh... For noen summer det blir. Så må man jo reise i tillegg. Og overnatte. Og man vet jo ikke hvor mange forsøk man trenger. Her er det bare å spare...

Dette vet vi

Dette innlegget skal oppsummere det vi allerede vet om prosessen med å skulle få barn. Mye er ubekreftede opplysninger. Vi har snappa opp litt her og litt der, og til sammen vet vi litt.

Så lenge vi er to damer, så har vi disse mulighetene:

• Vi kan finne en privat donor og ordne saken selv. Dette er overhodet ikke et alternativ for oss. For det første har vi ingen vi ville brukt som donor. Det blir for nært eller teit eller vi setter oss i en slags gjeld til noen. Dessuten er det juridisk vanskelig. Donoren kan plutselig kreve farskap, eller det kan bli annet tull med hvem det egentlig er sin unge. En annen juridisk side ved dette alternativet er at vi da ikke blir regnet som mødre begge to. Da blir den ene mor og den andre stemor, juridisk sett. Så kan man stebarnsadoptere etter to år. Men det er ikke det vi vil. Vi vil ha papirene i orden så vi kan bli foreldre sammen.
• Vi kan reise til Danmark og få behandling der. Det var det lesbiske par gjorde før behandlingen ble lovlig i Norge. Danmark har mye erfaring på den typen behandling, og er sånn sett et godt alternativ. Men det blir dyrt. Vi har lang reisevei og må først fly til Oslo og så videre til København. Og da må vi nok legge inn overnatting også. Så skal det jo klaffe med jobb, og man må regne med flere forsøk.
• Det offentlige helsevesenet i Norge tilbyr inseminasjon av lesbiske par. I Norge er reglene, både for offentlig og privat behandling at man må være i et ekteskapslignende forhold. Det vil si at man enten må være gift, eller ha vært samboere med felles adresse i minst to år. Bare to sykehus i landet tilbyr inseminasjon. Det er Rikshospitalet og sykehuset i Haugesund. Og ryktene sier at ventelistene der har vært lange. Hvordan det er nå, vet vi ikke. Dette er det absolutt billigste alternativet. Man betaler en egenandel, men får dekket mye. 
• Private klinikker i Norge tilbyr behandling av lesbiske par. Det koster en del, og vi har bare klart å google oss fram til to klinikker, med de reklamerer med at de ikke har ventetid. På sidene deres kan man lese om behandlingen de tilbyr. Man kan komme i kontakt med dem for å stille spørsmål og for å starte utredning og behandling. Der ligger også skjema som man må fylle ut på forhånd, og liste over alle prøver og tester man må gjennom. Disse klinikkene er: 
• www.medicus.no 
• www.klinikkspiren.no

For oss har det vært nyttig å lese boka til Gro og Anja Hammerseng Edin som heter ”Anja + Gro = Mio”. De reiste til Danmark og ble gravide, og skriver både om det praktiske ved denne prosessen og om det følelsesmessige rundt det å bli mor og medmor.

I tillegg har vi kikka litt her:

https://helsedirektoratet.no/bioteknologi/assistert-befruktning (litt info (veldig lite) om regler og sånt fra helsedirektoratet)

http://forskning.no/barn-og-ungdom-hus-og-hjem-kjonn-og-samfunn-likestilling/2014/03/folelser-betyr-mer-enn-biologi-barn (forskning på hvordan regnbuebarn ser på seg selv og familien sin)

www.mittstorkebarn.com (blogg om ei alenemor som har fått barn i Danmark)

https://www.blogger.com/profile/03232786466053525396 (blogg om et lesbisk par som har fått barn)

Så, hva er det vi lurer på da? Hva er det slags informasjon som er så vanskelig å finne? Jo, jeg skal skrive om det i et annet innlegg.

Hvorfor skrive blogg?

Vi er to damer som vil ha barn sammen. Vi har akkurat begynt å undersøke hvordan vi skal få det til, men det er ikke så enkelt å finne ut av alt. Det er ingen som står der og sier: «Å, ja, to damer som vil ha barn. Da har dere disse valgmulighetene:…. Og dette må dere huske på…» Nei, her må man finne ut av alt selv. Så har vi googla og leita etter blogger om temaet, men det er sannelig ikke lett å finne. Det er ingen nettsider som lister opp alt som må gjøres og ordnes og i hvilken rekkefølge. Det finnes en del blogger, men de har enten ingen innlegg, eller bare et par, og så stopper de.

Det er noen uker siden vi begynte å leite etter denne typen blogg, både for å finne ut av alt det praktiske, men også for å få noens tanker om hvordan prosessen kan oppleves. Flere ganger har vi sagt til hverandre at ”noen burde skrive en sånn blogg.” Men vi har vært lite villige til å gå i gang med prosjektet selv. Vi er ikke typene som vil legge ut livene våre på nett. Vi vil ikke at folk skal vite hvem vi er. Og vi tenker på barna vi kanskje får. Det er ikke alt de trenger å vite, og alle trenger ikke å vite alt om hvordan det var da de ble til. Dessuten er det så mye i denne prosessen som kan bli så nært og privat. Og skal man først skrive en blogg, så får man være ærlig på både det gode og det vonde i prosessen, ellers er det liksom ikke noe vits.

Vi havna på ei slags mellomløsning. Vi bestemte oss for å starte blogg, men å ikke bruke våre virkelige navn. Men det er viktig for oss at alt annet er ekte og ærlig og troverdig. På den måten får man en sånn blogg samtidig som vi tar vare på vårt behov for privatliv og anonymitet.

Så er vi altså klare for å presentere oss selv, med våre fiktive navn, Ia og Ranja. Vi fant hverandre på nett og skrev sammen der i noen uker før vi møttes. Og vi kan vel si at vi ble forelska ganske fort. Vi bodde et stykke fra hverandre, og de første månedene var det pendling fram og tilbake i alle friperioder. I mai fikk jeg samboer og hund. Ia sa opp jobben sin, tok med seg hunden og flytta inn hos meg.

Ganske tidlig snakket vi om ønsket om å få barn. Ikke det at det har vært eller er noe stress med det, men vi ønsker oss barn. Og dessverre kan vi ikke ordne det på den vanlige måten. Vi er helt i starten av denne prosessen, vi har bare så vidt begynt å undersøke. Men noe vet vi, og det kommer i et seinere innlegg